Du er her:
Generell tekstredegjørelse for dikt
HVA ER ET DIKT?
Dikt kan defineres på flere måter. Ibsen kaller selv, og i tråd med tradisjonen, sine versdramaer for digt og enkelte steder for poesi (jf. brev til Bjørnson 9. desember 1867); sine prosadramaer omtaler han ofte som digtning, nærmest ensbetydende med fiksjon. Den eneste samlingen av dikt i den nå alminnelige oppfatning av ordet som Ibsen utgav i bokform, bærer likevel navnet Digte. Genreforståelsen har gjennomgått forandringer (jf. HIS 5k, 273–79), men det er likevel uproblematisk å anlegge et praktisk synspunkt på hva som burde samles i foreliggende bind; versdramaene har sin naturlige plass blant skuespillene, og lyrikk i ubunden form skrev Ibsen knapt (ett unntak er «Balminder»). HIS har således i bind 11 samlet Ibsens mer og mindre korte tekster i bunden form, i alt ca. 200.
De brev som er skrevet på vers, som for eksempel «Til min Aurikel» (brev til Rikke Holst 22. mai 1853), gjengis både i diktbindet og i brevbindene. Det gjelder også dikt som inngår i brev som ellers er skrevet i prosa (for eksempel i brev til Cathrine Martini 12. april 1850) samt alle dikt som har vært vedlagt brev (for eksempel sangene til Kongs-Emnerne vedlagt brev til Peter Heise 25. juni 1870). I bindet inkluderes i tråd med dette også dedikasjoner og deviser på vers.
INNSAMLING
HIS’ innsamling og registrering av diktmaterialet er en fortsettelse av tidligere forskeres arbeid. En grunnleggende innsats ble gjort av Jakob Løkke i 1870, som da Ibsen planla samlingen Digte (1871), tok på seg å samle og skrive av en rekke dikt. Bibliografen J. B. Halvorsen kom med et viktig supplement i sin artikkel om Ibsen i Norsk Forfatter-Lexikon (HFL). I FU 10 (1902), ES 1 (1909) og HU 14 (1937) er det samlet enkelte senere gjenfunne, spredt publiserte dikt. I 2001 laget Sverre Ingstad en bibliografisk oversikt over Ibsens dikt og tilhørende kilder for Senter for Ibsen-studier, et arbeid som senere er blitt komplettert ved HIS. Nevnes må også Manuskriptprosjektet ved Senter for Ibsen-studier, Universitetet i Oslo, ledet av Øyvind Eide 1998–2000, i samarbeid med blant andre HIS. Dette arbeidet bestod i å avfotografere kjent materiale for digital tilgjengeliggjøring, herunder også manuskripter til Ibsens dikt, se <http://www.dokpro.uio.no/litteratur/ibsen/ms/>.
Av de spredt publiserte diktene er det største antallet første gang publisert i aviser, en del i småtrykk (leilighetsdikt), og et mindre antall i bøker. 36 dikt (utenom de 26 diktene i manuskriptsamlingen Blandede Digtninger) finnes bare i manuskript. Enkelte dikt er tilgjengelige bare i avskrifter med originalen som antatt forelegg.
Ibsen skrev få dikt etter Digte (1871). Det siste kjente småtrykk stammer fra 1875: «Til Upsala Studenter». Det ble opptatt i annenutgaven av Digte (1875) under tittelen «Sanger-hilsen til Sverig».
Dikt som også er opptatt i sangbøker, diktantologier, skolebøker og andre steder, er ikke gjengitt og heller ikke systematisk registrert. Imidlertid har Norsk Musikksamling ved Nasjonalbiblioteket utarbeidet en registrant over dikt publisert i sangbøker som – supplert med Sverre Ingstads registrant og det HIS senere har registrert – vil publiseres i den elektroniske delen av utgaven (HISe). Der publiseres også en registrant over versemål i Ibsens dikt. Senere offentliggjøringer av dikt trykt i Digte (1871 og etterfølgende utgaver) i for eksempel aviser og tidsskrifter nevnes heller ikke systematisk. Å registrere alle de steder i norske og utenlandske periodika og bøker hvor Ibsens dikt har vært gjengitt helt eller delvis, og som regel uten forfatterens autorisasjon, ville innebære et større, selvstendig bibliograferingsprosjekt.
NYE DIKT
HIS har funnet følgende hittil ukjente dikt: «Chor [ved Studentersamfundets aftenunderholdning for Det norske Theater i Bergen 15. oktober 1851]», «Til Bergenske Blade i Anledning af Magister Stubs Theaterartikler» (1851), «Epilog fremsagt af Mad. Isachsen, ved Slutnings-Forestillingen i Theatret» (1854), «Serenade udført ved Hans Kongelige Høihed Vicekongens Besøg i Bergen d. 24. Juli 1856» og «[Sang til Haandverkssvendenes Dannelses-Forening 24. januar 1857]».
NYE FØRSTETRYKK
HIS har funnet nye førstetrykk, dvs. avistrykk av dikt som tidligere har vært utgitt med yngre tekstgrunnlag:
  • «Prolog fremsagt paa Theatret ved Forestillingen d. 17de Novbr. 1851 til Indtægt for det Norske Studentersamfunds Byggefond»
  • «Prolog paa det Norske Theaters Stiftelsesdag den 2. Januar 1852»
  • [Prolog ved sesongåpningen av Det norske Theater i Bergen 5. oktober 1853]
  • «Mindets og Løftets Bæger»
Disse fire diktene stammer fra Bergens-aviser i tidsrommet 1851–57.
ATTRIBUSJON
Følgende dikt har HU omtalt som et mulig Ibsen-dikt, men er høyst sannsynlig forfattet av en annen og er derfor ikke tatt med i HIS:
  • «Kapitelbjerget» (ukjent dato). Diktet finnes i Coll 1902, 35–36, hvor det hevdes at rektor H. J. Hammer er forfatteren. Av avisen Fremskridt 18. april 1899 fremgår det med større entydighet at teksten er av Hammer: «Dette Digt er forfattet af Rektor Hammer og har været offentliggjort i Correspondenten for antagelig en god Menneskealder siden. Manuskriptet er os velvillig overladt af en af Forfatterens nærmeste pårørende. Red.» HU argumenterte (19, 65–67) for at diktet kunne være av Ibsen, men hadde ikke Fremskridt som kilde.
Følgende dikt, ikke opptatt i ES eller HU, er senere gjenfunnet og har Ibsens navn under teksten, men er av HIS vurdert som forfattet av andre og derfor ikke inkludert:
  • «Du skjønneste Pige» [1850]. Diktet finnes som avistrykk i Drammens Tidende og Buskerud Blad, 20. november 1982, i artikkelen: «Ukjent Ibsen-dikt på Snarum». Kopi av faksimile NBO Ms. 4° 3689; original i privat eie. Diktet er signert «H Ibsen», men er neppe skrevet av ham; håndskrift, innhold og stil peker ikke i hans retning.
  • «Nytaarsnyet» (1853). Diktet finnes som avistrykk i Bergens Stiftstidende, søndag 23. januar 1853, nr. 7. Diktet er signert «B. Bj.», som kunne leses som Ibsens pseudonym Brynjolf Bjarme. Men Ibsen hadde brukt dette siste gang i 1851, og diktet er neppe skrevet av Ibsen; innhold, stil og ortografi peker ikke i hans retning.
  • «Sang til Fædrenes Minde den 22de Januar 1863». Diktet finnes som småtrykk, Tønsberg og Strøms Bogtrykkeri. Øyvind Anker har påvist at diktet ble signert Ibsen som en spøk fra Det Norske Studentersamfunds side; forfatteren var Olaf Skavlan (Anker 1933).
  • «Den sidste Bøn» (ukjent dato). Diktet finnes som fotografi av et tapt manuskript, NBO Ms. fol. 3848, som også inneholder Ibsens dikt «Sigurd von Finkelbech’s Gravsted». «Den sidste Bøn» gjengis nedenfor i redegjørelsen til «Sigurd von Finkelbech’s Gravsted», men er neppe skrevet av Ibsen. Håndskriften er ikke hans, men han kan ha vært meddikter. I brev til Didrik Grønvold 14. oktober 1899 nevner Ibsen et dikt som denne skal ha funnet hos Jacob Holst (en venn av Ibsen fra Grimstad-tiden og Rikke Holsts fetter) og som han ikke vil ha offentliggjort: «Jeg selv har med forset tilbageholdt det.» Det dreier seg sannsynligvis om «Sigurd von Finkelbech’s Gravsted», omtalt som «Inscriptionerne» i P.E. Larson 1999, 79.
ORDNING
I den digitale utgaven er det to innganger til diktmaterialet: en for enkeltdikt og en for diktsamlinger.
På enkeltdiktsiden vil det være en oversikt over alle Ibsens dikt, med informasjon om hvilken diktsamling de eventuelt inngår i. Listen kan sorteres alfabetisk eller kronologisk.
På siden med diktsamlinger er det innganger til egne verkssider for Ibsens to diktsamlinger, Digte (1871), og Blandede Digtninger (ikke trykt i Ibsens levetid). Her ligger oversikter over og innganger til utgavens hovedtekst og til alle tekstkilder, det vil si alle manuskripter og alle trykte utgaver i dikterens levetid.
VALG AV GRUNNTEKST
Grunnteksten, grunnlaget for HIS’ hovedtekst, er førstetrykket. Dersom dette ikke finnes, benyttes, i hierarkisk orden egenhendige håndskrifter (et fåtall dikt kjennes bare som manuskript), digital eller trykt faksimile, fotokopi av egenhendig tekst, trykk i HU, trykk i andre publikasjoner, ikke-egenhendig avskrift. Et unntak er «En Livsvaar» der egenhendig manuskript er valgt som grunntekst foran førstetrykk. Førstetrykket er her en sen gjengivelse av manuskriptet.
I noen tilfeller kan det være vanskelig å avgjøre om et udatert småtrykk eller et avistrykk er det tidligste trykket av et dikt. Som grunntekst velges som regel småtrykk, begrunnet i situasjonen for publiseringen: Småtrykkene ble trykt opp og fordelt blant deltagerne ved den aktuelle anledningen, mens avisen trolig har bragt teksten like etter. Det kan selvsagt også ha vært tilfeller hvor avisen har fått teksten på forhånd slik at småtrykk og avis er utkommet samtidig, og vi kjenner ett tilfelle hvor småtrykket er satt med avis som tekstgrunnlag («En Broder i Nød!»). I andre tilfeller kan det by på vanskeligheter å avgjøre hvilket avistrykk som kom først, for eksempel «Prolog [ved Studentersamfundets aftenunderholdning for Det norske Theater i Bergen 15. oktober 1851]», publisert første gang samme dag i to innbyrdes avvikende versjoner, i to forskjellige aviser (Morgenbladet og Christiania-Posten). Å avgjøre hvilken avis som her har vært først ute, er vanskelig. Den tekst som fremstår som mest feilfri og fullstendig og er mest i overensstemmelse med Ibsens ortografi, velges som tekstgrunnlag. Opplysninger i teksten omkring, for eksempel om tittel og anledning, teller med i vurderingen. En systematisk gjennomsøkning av norske og danske aviser fra midten av 1800-tallet av for å finne trykk av Ibsens dikt, har det ikke vært mulig å gjennomføre innenfor HIS’ rammer. Vekten i arbeidet har derfor ligget på å finne førstetrykk overhodet; der vi imidlertid underveis har funnet flere tekstkilder, er disse dels transkribert og konsultert under ederingen, og omtalt i Tekstgrunnlag og øvrige tekstkilder.
Gjengivelsen av et dikt i to hovedversjoner, som henholdsvis enkeltstående dikt under 2.2. og 4.1 og som del av samlingene Blandede Digtninger og Digte er begrunnet med at diktene opptrer som førstegangspublisert i svært ulike medier. Et dikt kan først opptre som leilighetsdikt og småtrykk og deretter enkeltvis i bokform mange år senere, hvor utbredelse og publikum er et helt annet og hvor teksten også som oftest er endret. Dikt som av denne grunn trykkes to ganger, oppviser forskjeller i ulik grad. I noen tilfeller finner vi minimale endringer, i andre mer omfattende bearbeidelser (jf. f.eks. de tre versjonene «Bjergmanden» 1851 og «Bergmanden» 1863 og 1871). Det er likevel førstetrykks-situasjonen, og de svært ulike publikasjons- og resepsjonshistoriene, som først og fremst legitimerer versjoneringen. Et visst skjønn har vært nødvendig å utøve i slike avgjørelser. Dersom et dikt har gjennomgått substansielle endringer, og man må kalle det en ny tekst, som i tilfellet «Spillemænd» (1871), en omarbeidet versjon av en del av «En Løverdagsaften i Hardanger» (1851), gjengis denne i gruppe 3 eller 5. Det opplyses under Tekstgrunnlag og øvrige tekstkilder om alle tidligere og senere kilder til en dikttekst.
Tekstkilden til noen få dikt er gått tapt i tiden etter at Halvdan Koht og Julius Elias hadde transkribert dem i K&E og ES. I slike tilfeller danner disse utgavenes tekst grunnlaget (f.eks. «Til den eneste» og «Til min Rose»).
I flere tilfeller er det bevart utkast til dikt. Utkast eller kladd er også transkribert og gjort tilgjengelig i HISe, og omtales dessuten under Manuskriptbeskrivelse.
I tidligere utgaver av Ibsens dikt (f.eks. i HU) har det vært vanlig å hente ut tekst fra Ibsens dramaer og gjengi dem som selvstendige dikt. HIS har ikke fulgt denne tradisjonen; slike utvalg vil alltid være vilkårlige (store deler av f.eks. Peer Gynt ville kunne leses som selvstendige dikt). Ibsen var selv restriktiv på dette punktet, noe han forklarer i brev til Frederik Hegel 21. januar 1871 under arbeidet med Digte: «Af smådigtene i mine andre bøger tager jeg intet med; Bjørnson har gjort det for grovt i denne henseende.» (Noen få tekster tok Ibsen likevel siden med, jf. nedenfor.) En registrant over de viktigste eksemplene på dikt fra dramaer som er publisert selvstendig på denne måten, vil legges frem i HISe siden HIS anerkjenner at enkelte av tekstutdragene gjennom utgivelsene har fått en egen resepsjonshistorie, for eksempel «Sov du, dyreste Gutten min!» (Peer Gynt). I 1869 hadde K.A. Winterhjelm brukt bl.a. linjene «Agnes, min dejlige sommerfugl […]» fra Brand i sin antologi Norsk Lyrik (1814–1868) i Udvalg (1868), og Ibsen reagerte på bruken av disse og flere andre dikt i antologien som plyndring (brev til Hegel 22. januar 1869; jf. HIS 12k, 386–87). I de tilfeller Ibsen selv har gjenbrukt dramatekst som dikt, for eksempel «Kvindernes bøn» (fra Kongs-Emnerne) i Digte 1871, har HIS selvsagt også behandlet dem som dikt. Også «Agnes» tok Ibsen med i Digte, kanskje tilskyndet av tekstens nye status i Winterhjelms antologi, som kom i flere utgaver. Ibsens innstilling til å la enkeltdikt eller deler av dramaer bli opptrykt andre steder ble mer liberal, i alle fall overfor utgivere som først innhentet tillatelse fra Hegel, jf. brev til Hartvig Lassen 10. mars 1875, der Ibsen samtykker i å la «Terje Vigen» og «større brudstykker af ‹Hærmændene paa Helgeland›» finne veien inn i Lassens lesebok for skolen (jf. HIS 13k, 367).
I HISe finnes i tillegg til HIS’ hovedtekst en diplomatarisk og søkbar gjengivelse av alle tekstkilder samt de tilgjengelige fotografiske faksimilene av manuskriptene. Ikke alle grunntekster har latt seg avfotografere, hovedsakelig fordi en del dikt ikke (lenger) er tilgjengelige i original.
KOLLASJONERING
Første del av tekstetableringen, som inkluderer transkripsjon og filologisk koding, skjer enten med den trykte kilden eller med de digitale faksimilene i Manuskriptprosjektets base som grunnlag. Annen del er en kollasjon foretatt mot originalene. Til sist er det foretatt en korrekturkollasjon av den ederte teksten mot faksimile.
Flere av de trykte diktgrunntekstene finnes i publikasjoner som er vanskelige å oppspore, det overveiende flertall av disse i aviser og småtrykk. Av ressursmessige hensyn har HIS ikke kunnet legge arbeid i å fremskaffe tre eksemplarer av alle disse kildene. For småtrykk gjelder likevel at det er internkollasjonert tre eksemplarer når disse finnes tilgjengelige i norske biblioteker. Ytterligere en begrunnelse for ikke å prioritere oppsporingen av ekstra aviseksemplarer ligger i de gradvis endrede produksjonsforhold i trykkeriene. Sannsynligheten for å finne internvariasjon (endringer foretatt under trykkeprosessen i samme opplag) avtar ettersom tempoet i trykkeriene øker. Sylinderpressene, som norske aviser tok i bruk fra 1840-årene av, økte effektiviteten i trykkeriene betraktelig (se Johansen 2006, 83–90). (Etter ca. 1885 er det lite sannsynlig å finne internvarianter i aviser, da innføringen av rotasjonspresser gjorde det tidkrevende og kostbart å rette feil under trykkeprosessen, og det ble bare gjort i særlige tilfeller, jf. Johansen 2007, 11–20.) Det opplyses om eventuell satsintern variasjon i teksten i de tre eksemplarene.
TEKSTKRITISKE BEMERKNINGER
TRANSKRIPSJON
I etableringen av teksten vil en del trekk ved tekstbæreren (det fysiske dokumentet) ikke gjengis. For manuskriptene (med unntak av tapt eller utilgjengelig materiale) vil HIS inkludere en elektronisk faksimile. I tillegg gir manuskriptbeskrivelsene utover en analyse av genetiske forhold også vesentlige opplysninger om dokumentets fysiske trekk, som for eksempel påskrifter i annen hånd.
Strukturen i diktet, dvs. rekkefølgen for tittel, stedsangivelse, dato, tilegnelse, melodiangivelse, strofeinndeling, signatur, samt linjeskift og meningsbærende innrykk følger originalen. All dikttekst gjengis med samme skriftsnitt og -grad. Utheving i form av understrekning gjengis som kursiv. Der grunnlaget er avistrykk i spalter, er teksten satt som øvrige dikt. Grunntekstens typografiske system er altså ikke forsøkt imitert i HIS.
Ibsens håndskrift er gjennomgående latinsk, med en særegen skrivemåte av y, med til å begynne med én, etter hvert to streker over, trolig en reminisens av gotisk håndskrift. I manuskriptgrunntekster transkriberes y uten strek. Ibsen veksler i manuskriptene mellom ö, ó (enkel strek over o) og ø. Transkripsjonen er normalisert slik at svenske og tyske ord beholder ö (og ä), mens norske og danske ord normaliseres til ø.
Enkelte ord og bokstaver er i seg selv utydelige, men ut fra sammenhengen likevel entydige. Det dreier seg gjerne om slutten av ord, for eksempel -mmer i kommer. Her gjengir HIS den innlysende skrivemåten. Ved ordenstall skriver Ibsen for eksempel 1ste eller 20de . I mange tilfeller er disse kombinasjonene av tall og hevede bokstaver ikke tydelig utført. Selv om det bare står en krøll i for eksempel 20 d , transkriberes den velvillig som 20 de . Det samme gjelder bokstaver som mangler diakritiske tegn, særlig i og ø. Generelt regnes ulike måter å forme en bokstav på, herunder også forskjellige skrivemåter av ø, ikke som meningsbærende. For eksempel er gotisk s skrevet over latinsk s i ordet «stemte» i diktet «Afskedens Minde» i Blandede Digtninger (s. 14 l. 10). Denne rettelsen opplyses det ikke om i de tekstkritiske notene ettersom HIS benytter én s-form. Om Ibsens endring fra høyrehellende til den karakteristiske venstrehellende skriften i løpet av høsten 1867, se HIS 12, 15–16.
Forkortelser er ikke oppløst; ett unntak finnes i Blandede Digtninger (nederst på s. 39): (forkortelse for mm) er her stilltiende oppløst. Øvrige forkortelser som er vanskelige å forstå, blir forklart i kommentaren til det enkelte dikt. Understrekninger av hevede bokstaver forekommer, særlig i småtrykk, men er ikke tatt med i HIS’ hovedtekst. (Hevet s i «Hoffs» i «Sang ved Fru Marie Gerhardine Hoffs Grav» er transkribert som normal s.) Fremmedord som i fraktur-grunntekster er satt i antikva, er ikke satt i eget skriftsnitt i HIS.
Når grunnteksten er småtrykk, typisk et dobbeltblad hvor første side inneholder tittelen og ofte trykkeopplysninger, markeres sideskift mellom tittel og dikttekst med asterisk. Asterisk benyttes også som skilletegn mellom deler i dikt. Trykkeopplysninger er gjengitt under Tekstgrunnlag og øvrige tekstkilder til det enkelte dikt. Sidereferanser følger originalens paginering; der slik ikke finnes, har HIS paginert [i skarpe klammer]. Dikt i bladet Andhrimner har spaltenummerering som er gjengitt i HIS.
VARIANTER
Ibsens tekstendringer i manuskriptet, dvs. tilføyelser, strykninger, erstatninger og omplasseringer, er på samme måte som i brev (og sufflørbøker) gjengitt fullstendig som variantapparat i de tekstkritiske fotnotene, for eksempel slik:
Fædreø umiddelbart endret fra Brø
Ibsen har her begynt å skrive «Brø», men ombestemt seg (diktet handler i den aktuelle passasjen om bl.a. brødre og fedre), strøket dette og skrevet «Fædre» umiddelbart etter og på samme linje. Øvrige endringstyper, anvendte tekstkritiske tegn og forkortelser er forklart i tekstbindet, s. 651. Behandlingen av diktene i HIS skiller seg således sammen med brev og sufflørbøker ut fra den lille andelen egenhendige, ikke fullførte tekster, der Ibsens endringer gjengis visualisert i brødteksten, ikke som fotnoter.
Frittstående, uleselige overstrøkne tegn er ikke angitt i noteapparatet. Typiske eksempler på dette er påbegynte, overstrøkne tegn som ikke kan bestemmes. Når endringen er ikke-egenhendig, gis det opplysning om dette i note.
Ekstern variasjon, dvs. forskjeller mellom tekstkildene til det enkelte dikt (typisk utkast, senere trykk) vil være tilgjengelig i form av synoptiske visninger (parallelle oppstillinger) i HISe. For de to samlingenes del tilbys i tillegg et variantapparat med forskjellene mellom tekstkildene markert.
TEKSTTAP
Manuskriptgrunntekstene er som hovedregel lett leselige, med unntak for tekst som er tapt på grunn av skader i manuskriptet og tilfeller av strøket og/eller utradert tekst. Tilfeller av utydelig eller uleselig tekst er markert som <tekst> eller <…>. Dersom teksttapet skyldes skade, er det dessuten forklart i fotnote. Uleselighet kan skyldes flekker av blekk eller andre stoffer, slurvete skrift, men også senere beskjæring eller hefting som dekker tekst i margen. Dersom det er skader på originalen som strekker seg over et større parti, vil opplysningen om dette samles i én note, med utgangspunkt i det stedet der skaden begynner. I manuskriptbeskrivelsene opplyses det generelt om skader på originalen.
TEKSTFEIL, KONJEKTUR OG EMENDASJON
Ordvalg, ortografi, tegnsetting og grammatikk i Ibsens dikt er i hovedsak i samsvar med offisiell norsk i samtiden, det vil si i tråd med danske normer, med en tiltagende fornorskning i løpet av perioden diktene ble skrevet i. For en oversikt over samtidens språknormer og Ibsens språk vises det til innledningene til Catilina 1850 og Catilina 1875 (HIS 1k, 34–40 og 146–48). Ibsen sluttet seg til anbefalingene fra det skandinaviske språkmøtet 25.–30. juli 1869, også de valgfrie (f.eks. dobbelt konsonant for å markere kort vokal), men elementer fra anbefalingen finnes hos Ibsen også før 1869, på samme måte som også eldre former opptrer i dikt etter dette året.
Ibsens særegne skrivemåter, som ikke kan karakteriseres som feil, er beholdt. Det samme er hans inkonsekvente og delvis mangelfulle tegnsetting, som særlig gjelder kommateringen. Vakling i ortografi og interpunksjon som avspeiler tidens fleksible normer og vekslende praksis, er også beholdt. Ibsen skriver like gjerne «Stokholm» som «Stockholm», noe som gjenspeiler ulike, anvendbare stavemåter, henholdsvis eldre og nyere dansk-norsk, gammel og ny svensk stavemåte. HIS endrer ikke disse stavemåtene i hovedteksten og gir dem i de kodede grunntekstene samme identifikator, slik at de kan søkes opp samlet i HISe.
Det emenderes (rettes) i tekstfeil etter HIS’ definisjon av tekstfeil for trykte skrifter, der to sentrale momenter er at den må være meningsforstyrrende, og at den må kunne rettes entydig.
Det er lagt vekt på å skille mellom Ibsens endringer og HIS’ inngrep. Siglen HIS settes derfor alltid når rettelsen er utgiverens, og markerer altså at rettelsen ikke har grunnlag i andre tekstkilder. En slik utgiverrettelse, såkalt konjektur, ser slik ut i det tekstkritiske noteapparatet:
Budø HIS, Bue NBO Ms. 8° 191
Noten skal forstås slik: Ordet «Bud» står i den ederte diktteksten. HIS etter lemmategnet betyr at lemmaets form er utgivernes valg. Så følger ordets feilaktige form fra tekstgrunnlaget. Dersom feilen rettes med grunnlag i annen tekstkilde, føres rettelsen, nå kalt emendasjon, slik:
Flokø UBiT Ms Oct. 364, NBO Ms. 4° 1110a, Folk Illustreret Nyhedsblad 7/7 1861
Tekstgrunnlaget er Illustreret Nyhedsblad; feilen er rettet etter de to andre kildene til diktet, avskrift og egenhendig manuskript.
Tekstfeilene i dikt angår i hovedsak feilskriving av ord, manglende tegnsetting og majuskel for minuskel. Det ville innebære en fare for å rette i utakt med Ibsen, som fulgte en mer retorisk eller stilistisk motivert praksis i kommateringen (styrt av behovet for naturlige pauser), om HIS skulle foreta rettelser etter en syntaktisk eller grammatisk motivert standard.
HIS retter i tillegg til meningsforstyrrende, entydige feil også slikt som må anses som enkle skrive- og trykkfeil, ikke intendert av Ibsen, for eksempel dittografier (gjentagelse av samme ord, stavelse eller bokstav). Også enkeltord som Ibsen har utelatt i forglemmelse, typisk infinitivsmerket at, rettes ved at HIS emenderer inn det uteglemte ordet eller tegnet. Galt gjengitte navn, begreper, saksforhold rettes derimot ikke, men blir gjengitt i riktig form og forklart i ord- og sakkommentarene. Leseren av den kritiske diktutgaven vil slik få innblikk i hans samtids elastiske norm uten å bli forstyrret av uintendert slurv og banale feil – som det ikke er mange av.
Det redegjøres for alle rettelser foretatt av HIS i de tekstkritiske fotnotene. Mulige feil og feil som ikke kan rettes entydig, er også anført i noteapparatet. Den urettede grunnteksten vil være tilgjengelig i HISe.
Dikt som er overlevert i ikke-egenhendig avskrift, trykt i aviser eller ført i pennen av andre, rettes på samme måte som de øvrige trykte grunntekstene. I disse tilfellene er det oftest svært vanskelig å vite i hvilken grad en feil skyldes Ibsen eller andre.
UTGIVERTEKST
HIS’ utgivertekst, dvs. kolumnetitler samt opplysninger i de tekstkritiske notene, står i kursiv, Ibsens tekst i normal. I innholdsfortegnelsen gis i en del tilfeller forenklede titler. Her gis også opplysninger om dato og anledning, i skarpe klammer, når det er nødvendig for å skille dikt med identiske titler fra hverandre. I margen finnes linjeteller og henvisning til originalens sidetall og til HU, satt i normal.
IKKE-EGENHENDIGE PÅSKRIFTER
Ikke-egenhendig tekst på manuskriptgrunntekster gjengis ikke i diktteksten, men omtales i manuskriptbeskrivelsen og refereres eller siteres i kommentaren dersom den inneholder substansielle opplysninger fra diktets egen tid.
STANDARDISERING
I HIS er tegnsetting standardisert på følgende måte: Etter titler, overskrifter, datolinjer, tilegnelser, signaturer og melodiangivelser er eventuelle skilletegn (punktum, komma eller kolon) fjernet. Bruken av anførselstegn er også underkastet en forsiktig harmonisering. For eksempel har diktene «Helge Hundingsbane» og «Kong Haakons Gildehal, fortællende Digt» og dikt trykt i Andhrimner et system av anførselstegn som ikke er sitatmarkører etter moderne praksis, men som er et vanlig trekk ved poesi trykt på 1800-tallet. Det gir et antall overflødige anførselstegn ved begynnelsen av verslinjer, og er stilltiende fjernet av HIS siden den eldre praksis skaper misforståelser om hvem som taler.
Strofiske dikt som i grunnteksten mangler strofeinndeling, for eksempel sonetter, har beholdt originalens oppsett. Diktene «Resignation» og «Til min Aurikel» er formelt sett strofiske, men strofene er ikke markert med luft eller innrykk. I HIS er oppsettet uten luft mellom strofene beholdt. Forstørrede initialer er ikke gjengitt. Ulike repetisjonstegn (jf. f.eks. «[Sang til Haandverkersvendenes Dannelses-Forening 24. januar 1857]», som benytter tegnene :,: […] :,:) er standardisert etter nyere praksis.
TIDLIGERE TEKSTKRITISKE UTGAVER
I FU trykkes i b. 4 Digte med tillegg i utgavene etter 1871 samt nye dikt (jf. nedenfor under behandlingen av Digtes trykkhistorie). J. B. Halvorsen nevner (FU 4, V) at Universitetsbiblioteket, [nå Nasjonalbiblioteket] eier manuskriptet Blandede Digtninger og den avbrutte samlingen «En Livsvaar», men i FU 4 trykkes ingen av dem; FU 10 gjengir «En Livsvaar» og av diktene fra Blandede Digtninger: «I Natten» og «Maaneskinsvandring efter et Bal». Innledningen i FU inneholder opplysninger om de enkelte diktenes publiseringshistorie, oversettelser og sekundærlitteratur på s. V–XVIII. I b. 10, 527–69, gjengis «Digte i udvalg. 1848–1872», i alt elleve dikt utenfor Digte-komplekset, uten redegjørelse for utvalgets kriterier, men med opplysninger om tekstgrunnlag ved Carl Nærup.
I MU er Ibsens dikt trykt i utvalg i b. 3, 9–151. Utgiveren, Johan Storm, innfører den rettskrivning Ibsen benyttet fra 1869 også i de eldre diktene. Han har ordnet diktene kronologisk etter «affattelsestiden»; dersom denne ikke er kjent, etter trykkeår (jf. b. 3, 3–4). J. B. Halvorsens bibliografiske opplysninger (i HFL) er lagt til grunn. Rettelser (herunder enkelte fornorskninger) foretatt av Storm mot hans tekstgrunnlag, FU, og etter sammenligning med øvrige trykte utgaver fra Ibsens levetid, er oppført i MU 5, 12–13; errata på s. 40. MU har med ett unntak, «Nordens Signaler», bare med dikt fra Digte-utgavene.
I ES er de til da kjente dikt som foreligger i manuskript og/eller var publisert andre steder enn i Digte-samlingene, gjengitt i b. 1, 3–215 og 465–69, varianter s. 475–506. Opplysninger står i b. 3, 331–47 og 380–95. ES har ikke kjent eller hatt tilgang til NBO Ms. 8° 1928 og NBO Ms. 4° 1113h.
I SU er diktene trykt i b. 6, 299–413, tekstgrunnlaget oppgis (SU 7, 309) å være «den siste forming Ibsen selv gav sine verker», dvs. førstetrykket av Digte, med tillegg fra de senere utgavene. Trykkfeil er rettet med støtte i tredje utgave. Seip påpeker at ordningen i MU er feilaktig noen steder, men medgir at det kan være vanskelig å fastsette kronologien for diktene. SU følger ordningen i FU. I SU finnes en liste der diktenes trykkeår, dels også tilblivelsesår, er angitt, sammen med eldre varianter til noen av diktene. SU har bare med dikt fra Digte-utgavene; i b. 7, 319 finnes en liste over dikt som ikke er tatt med i utgaven.
I HU er Ibsens dikt trykt i b. 14 og 19 (tillegg, s. 65–71). I HU 14, 467–529 redegjøres det i noen grad for HUs tekstgrunnlag og for en del tekstkilder og varianter, fullstendigst for manuskriptene til Digte 1871 (ofte med henvisning til ES). HU har ikke foretatt et konsekvent valg av tekstgrunnlag, men benytter manuskript eller trykt versjon uten begrunnelse, noen ganger også i kombinasjon. Som i MU har HU i noen tilfeller benyttet Ibsens ortografi etter 1869 på eldre grunntekster; i andre tilfeller er den eldre ortografien fra tilblivelsetiden overført til et yngre trykkgrunnlag. Det rettes i hovedsak stilltiende. Ordningen er uoversiktlig. HU har plassert en del tekstutdrag av Ibsens versdramaer sammen med diktene (jf. innholdsfortegnelsen b. 14, 538–44). En del manuskripter og trykk har ikke vært konsultert eller ikke vært tilgjengelig for utgiverne av HU.
HIS gjør ikke oppmerksom på feil i andre utgavers tekst. I Tekstgrunnlag og øvrige tekstkilder for de enkelte dikt opplyses det under det enkelte dikt hvorvidt det er gjengitt/omtalt i FU, ES, MU, SU eller HU.